Idag begynte jeg å grine fordi jeg ikke forstår mattematikk og fordi jeg føler klaustrofobien komme sigende når jeg bare tenker på skolen og at dette kommer til å vare et helt år til. Jeg kunne ha begynnt å grine på grunn av været. Regn i alle varianter og en grå tykk og tung pute over hele byen som gjør det umulig å puste. Jeg vil være der solen er og der det ikke finnes mattematikk, der han jeg savner er og det bare finnes lykke, der jeg kan plukke fikener rett fra treet og puste inn lukten av eukalyptustrær som legger seg i luften på kvelden, der jeg kan lukte havet, høre bølgene skylle mot kjølig sand, der jeg må passe på at ikke isen i hånden min smelter, der jeg kan lese bøker jeg vil lese, tenke over ting jeg vil tenke over.
Dette var da ikkje noko hyggelig å lese. Men du er sterk og flink og du kjem til å bestå skoleåret med glans, det veit eg no, sjølv om du ikkje vet det enda. Snart skal du uansett ligge med hovudet i fange mitt og eg skal prøve å trøste deg så godt som eg kan. Masse kjærleik til deg, Lariss! PS; me blogga jo nesten rett etter kvarandre, artig!
SvarSlettEg likar deg!
SvarSlettOg eg likar deg her i frå og heilt til himmelen! Vi har ein fin blogg. Veldig fin.
SvarSlett