brattislara

vi går tur og jeg knekker en grein fra et av de stusselige trærne i veikanten, børster bort snøen og river den i mindre og mindre biter. vi går. du går ved siden av meg. jeg elsker lyden av istapper som treffer bakken sier du og drar hånden din langs det lave taket på huset vi passerer og istappene treffer bakken en etter en og knuses. du smiler og lurer på om du har fortalt meg om hvordan det er å stå opp hjemme hos familien din, men før jeg rekker å svare har du allerede satt i gang å fortelle. og jeg ler selv om du har fortalt det før for jeg liker deg så veldig godt.

jeg må smile når du snakker sånn, endeløst uten å tenke deg om. og uansett hvor mye jeg prøver å skyte inn et lite ja eller et lite nei slukes det av dine ord og jeg må le, le så mye at jeg hikster og du stopper opp i noen sekunder for å se at jeg fortsatt lever, at jeg fortsatt følger med. og når hikstingen min har gitt seg begynner du igjen, med tusenvis av ord fossende ut av munnen, som om du ikke har snakket på dager og at alt nå må ut. og jeg må smile, smile fordi det er til meg du gir alle disse ordene. fordi det er jeg som går ved siden av deg mens de kommer i vilden sky.

jeg smiler mens jeg tenker på hvordan du tar meg tilbake i tid. som når du trommer fingrene dine over magen, og jeg må ta tak i hånden din for å få deg til å slutte og plutselig kjennes det ut som om jeg er fjorten år igjen og det kribler i meg mens jeg drar hånden min tilbake fra din og fingrene våre flettes forsiktig inn i hverandre før jeg drar min tilbake. og jeg ligger ved siden av deg og venter, håper, at du snart skall begynne å tromme igjen, sånn at jeg kan få kjenne deg på nytt.

men jeg liker deg ikke.

jeg liker deg ikke. jeg liker deg ikke for jeg orker ikke tanken på hvor vondt det vil gjør etterpå. hvor vondt det vil være når du ikke knuser istapper langs veien lengre, når jeg ikke plukker greiner og river de i stykker mens du forteller om hvordan det er hjemme hos familien din. når du ikke snakker endeløst ved min side eller trommer med fingrene over magen. hvordan det vil være når du ikke får meg til å le lengre, når du ikke får meg til å smile. jeg tenker på det mens ordene fortsatt kommer strømmende ut av deg og jeg plutselig er fjorten år igjen. jeg tenker på det og jeg tenker at jeg må ikke like deg. jeg liker deg ikke.