SALTVANN

armbåndsuret mitt piper og jeg forstår at det ikke går, jeg blir forsein til jobb i dag også. jeg løper nedover til lapsetorvet i slapset og må ta meg for flere ganger for å ikke falle med ansiktet først. jeg sukker høylytt mens 13-trikken dundrer forbi meg. 30 nydalen, 5 minutter. tar opp mobilen, ringer for å si i fra.

12 kjelsås, nå. trikken stopper fremfor meg og jeg prøver å se ned i bakken selv om hodet vil se opp. jeg hater å stå utenfor, stå sånn og se rett inn i øynene som ser ut. jeg graver meg ned i skjerfet, titter forsiktig opp. noen ser ut, en annen tar en slurk av sin take-away te, jeg ser ned igjen og fomler litt med å få øreproppene inn i øret, kun for å få det til å se ut som om jeg holder på med noe. bare for å føle meg litt mindre usikker. jeg vender hodet frem og opp igjen og møter et par isblåe øyne på innsiden av vinduet. jeg skvetter. du ser på meg. du ser på meg med et blikk jeg trodde bare en kunne gi, og du snur deg tilbake på samme forlegne måte som meg. jeg ser meg rundt. prøver å lete etter noen som tenker det samme som meg. er det deg? jeg må se igjen. er det virkelig deg. deg, her? du titter også opp enda en gang, men snur deg så fort du møter øynene mine. jeg meker at kroppen beveger seg uten at jeg vil, jeg skjelver.

vi møtes så ofte vi kan. vi leter etter ledig tid. ledige rom. vi ligger inntill hverandre så lenge vi kan. vi rømmer inn i hverandre. vi fyller tomme ark med ord, ord til og om hverandre. jeg setter på mine yndlingssanger, du setter på dine og vi lytter, lærer om hverandre. du skriver meg en sang og spiller den for meg. jeg smiler og gråter i skjul. vi spaserer langs gatene i vintermørket, med hendene flettet inn i hverandre. du er fin i den nye jakken din, og jeg må smile mens jeg tenker at nå er du er min. jeg står utenfor og ser inn. ser på deg mens du snakker med andre, hvordan du ter deg, og det banker i meg. stemmen din, jeg vil ta den opp, ha den på kassett, spille den på begge sider, spole tilbake og høre igjen. leppene våre møtes i det nye året, jeg stikker hendene mine inn i lommene dine og jeg finner trygghet. jeg dropper norsktimene mine og drar til deg. stryker fingrene mine over ryggen din og puster deg inn. du reiser deg og sier at du må vise meg noe. du setter deg ved pianoet, du har lært deg en ny sang. jeg reiser meg halvveis opp i sengen for å høre. du er flink, jeg ler høyt og sier at du skal komme tilbake. vi ler. jeg leier dårlige filmer og du spiser tjue biter sjokolade mens du sier at neste gang skal du velge. jeg spiser en. du er fin i profil. jeg savner deg med en gang du går. og når du sier du er glad i meg blir jeg så overveldet at alt jeg klarer å presse frem er et stille takk. du kysser meg hardt. jeg er lykkelig.

trikken begynner å rulle igjen, og du fortsetter nedover mot aker brygge. 30 nydalen, 3 minutter.

jeg skriver deg kjærlighetsbrev du aldri får. jeg gråter tårer, tårer du aldri får smake. jeg ligger våken om nettene, orker ikke løfte hodet i norsktimene. jeg finner ny musikk, ny musikk for å glemme vår. jeg ser deg og jeg må løpe hjem, legge meg ned, sove deg bort. jeg ligger med mobilen under hodeputen, i tilfelle. jeg reiser bort for å glemme deg, reiser for å finne meg selv. jeg kommer tilbake uten noe. vi går på hverandre og jeg får ikke sagt det jeg vil si. du snur deg og jeg tar av meg skoene for å løpe etter deg i regnværet, forteller deg at jeg elsker deg, akkurat som på film, men regnet sluker både meg og ordene mine. du vender meg ryggen, går. jeg knekker. jeg slår nummeret ditt, lagrer meldinger i utboksen. sletter de igjen. etterhvert blir vi eldre, men jeg har ikke glemt. jeg må ut, prøver å løpe deg vekk, men jeg klarer ikke. det støter i meg når jeg en sjelden gang ser deg og jeg må klype meg selv for å ikke begynne grine i offentligheten når noen nevner navnet ditt. jeg flytter, du blir igjen. jeg drar, men du sitter fortsatt i meg. 

bussen kommer. folk strømmer ut, folk går på. jeg klarer ikke å rikke meg. står fast. klarer ikke putse, hører så vidt beach house hviske -love you all the time, even though you're not mine- inn i ørene, og jeg tenker at om jeg bare hadde stått opp tre minutter før hadde jeg ikke sett han som var så lik deg, da hadde jeg rukket den første bussen og jeg hadde ikke stått her. stått her og grått over noe som er på en annen kant av landet. over noe som var over for lenge siden, men allikevel over dette som alltid vil sitte som et spyd i hjertet og som vil stikke deg når det passer som minst. når saltvannet fra øynene er det siste du ønsker. det er da de kommer, tårene, og det er da det skjærer i deg som mest. når du står der alene, midt på en holdeplass i tjukkeste oslo.