OH SUGAR HONEY

 

Dette er stas! Og dette blir fint! Også må vi kanskje ikke savne så meget. En triumf for hjerterota!

Siden jeg dro (søndag 22.) har dette hendt;

Søndag. Tok på meg et tonn med parfyme på duty free og drepte derfor nesten Kaja, som henta meg fra flyplassen. Vi kjørte i hundre på Autobahn og jeg fortalte henne om sommeren og hun fortalte meg om sommeren. Jeg merka at sommeren hadde vært en av de beste.

Mandag. Siste første skoledag. Var helt oppspilt (gratulerte for eksempel Kaja med dagen en dag for tidlig) og ommøbelerte derfor rommet. Nå står skapet der regalet stod, regalet ved venstre vegg, senga fremfor vinduet og bordet der skapet stod. Jeg har hevet alt jeg ikke trenger og planlagt en offisiel brenning av gamle skolepermer sammen med Marlene. Nå kan jeg ligge i senga og røyke uten at noen merker det og lytte på alle som går forbi nede på gata før jeg sovner. 

Tirsdag. (Gratulerte Kaja med dagen.) Henta en stabel med bøker på biblioteket. Blant annet om Edward Hopper som forresten har malt SUMMER EVENING, som du kan se der oppe. Var på friluftskino sammen med Sertac, Marius og Helge. Vi spiste is men filmen var dårlig.

Onsdag. Idag var det åtte til åtte. Kunst, engelsk, tysk, mattematikk, musikk, så violintime og kammermusikk. For å overleve hørte jeg http://www.youtube.com/watch?v=KKgTpOP8LDo og røykte P&S.

Her er jeg nå i Lorraine Lopez`s SØSTRENE GABALDÓN: Jeg hadde drømt at jeg var i en kino, der jeg snublet av sted og lette etter en plass. Jeg dunket borti knær og trokket på føttene til dem som allerede satt på denne raden. "Unnskyld," sa jeg, "unnskyld, unnskyld", mens jeg peilet meg frem mellom de slitte seteryggene av fløyel. De var stive å ta på, kjølige og livløse som skinnet man har skåret av døde dyr. Filmen, en gammel affære i sepia og fløtehvitt, hadde allerede begynt. Men celluloiden, som var arrete av lyse streker, hoppet og hakket ut av fokus da filmfremvisningen gikk i stå. Uansett kjente jeg skuespillerinnene, selv om jeg ikke kunne navnene på dem - samtlige var berømte, stjerner fra femtitallet. De hadde på seg flommende kjoler som var innsnørt rundt livet, smalnet ved håndleddene og falt i folder mot gulvet som skulptert elfenben. Med blikket vendt mot lerretet famlet jeg fremover og trampet på en liten støvkledd fot. "Beklager," sa jeg og kikket på den gamle kvinnen med sjal som satt sammensunket på setet.

L